De Danseglade


William kristoffersen WEB bruk

William Kristoffersen: Spellemann uten danseband

Dansbandsveckan 2018
På forsiden akkurat nå

I kveld er det Spellemannsprisutdelingen, men den egne klassen for danseband er forsvunnet. Det var sørgelig, og et langt skritt tilbake for vår del av bransjen.

 

Vi har sett mange endringer i musikkbransjen generelt de siste årene. Det at cd-plata blir faset ut, er vel noe vi må avfinne oss med, slik vi gjorde det da kassetten forsvant. Enkelte sier at vinyl er på vei inn igjen, men at det kommer til å ta av er nok sterkt overdrevet. Streaming kommer til å bli større og større. Vi kan like det eller ikke.

Det meste av dagens listepop blir skapt i studioer, der musikere blir mer og mer sjeldent. Teknikere og produsenter klarer seg stort sett med maskinene sine for å lage musikk.  Etterpå kommer det en vokalist eller en rapper og gjør en solistjobb. Personlig føler jeg at særpreget i musikkinnspillinger har forsvunnet mer og mer, og det må jeg dessverre si gjelder vår egen sjanger også. Vokalisten har alltid vært det viktigste i lydbildet i de fleste band. Det gjelder i radio, på tv, på scena, og på innspillinger, men musikantene i bandet har tidligere utgjort den store forskjellen på om det er et band, et band som jobber fram soundet sammen, eller om det er en solovokalist som bruker studiomusikere.

De forskjellige store livebandene i inn og utland har skapt sin egen, oftest gjenkjennbare sound opp gjennom årene. Jeg syns jeg ser og hører en økende tendens til at dette blir borte. Flere og flere dansebandvokalister kommer nå i tillegg, ofte med bandet sitt på en Ipad, og drar på «spelling». Utviklingen er ikke positiv. Er virkelig publikum fornøyd med dette? Jeg bare spør.

 

Jeg hørte på Svensktoppen hver søndag i begynnelsen av tenårene, og hørte stadig hit’er fra Sven Ingvars, Sten & Stanley, Thorleifs, Flamingo, Streaplers og mange flere. Dette var inspirasjonen jeg tok med meg fra midten av sekstitallet og framover. Det ga meg drømmen om en gang å komme på denne berømthetenes plateliste i Sverige. Jeg hadde ikke tenkt på å skrive sanger selv på den tida, men å spille inn ei plate var virkelig en drøm. Den første plata jeg var med på å spille inn, var med en mann som heter Bjørn Waaler. Han skrev låter og sang selv, og hadde håp og store tanker om Svensktoppen. Bjørn spurte Jan Williams om vi ville kompe ham i studioet til Arne Bendiksen. Jan Williams var familiebandet vårt, som den tida besto av min far Jan William, min bror Åge, og meg, samt at vi hadde med gitaristen, Frank Delbekk innimellom. Frank var med på plateinnspillinga.

Vi spilte inn de to låtene på en vinylsingle i 1971. Alt ble gjort på et enkelt vis i Bendiksens studio i Oslo. Lærerikt og gøy var det, men det brakte oss dessverre aldri inn på Svensktoppen.

Den drømmen og det håpet forsvant for så vidt ganske fort for meg, og jeg har ikke tenkt noe særlig på det før den norske jenta med artistnavnet, «Kamferdrops», kom inn i mitt liv i fjor vår. Fremdeles vet jeg ikke hva hun egentlig heter, men hun har gjort sin versjon av, «Jag trodde änglarna fanns», og har blitt streamet mer enn 40 millioner ganger så langt. På grunn av henne ble jeg også testet på Svensktoppen. I hvert fall ble min sang utfordrer på lista og gikk rett inn på førsteplass den 17. september 2017!  Det var en merkelig, nesten uvirkelig opplevelse. Å sitte og høre på at hun ble «etta» med min gamle sang (selv om jeg følte at jeg gikk bakveien til denne berømte lista) var ubeskrivelig morsomt. Som danseband er det blitt omtrent umulig å komme inn på Svensktoppen med egne innspillinger dessverre, men jeg fikk det altså til på et forunderlig vis. Det var en gammel, glemt drøm som gikk i oppfyllelse. Livet er spennende og stiene krokete.

 

Tekst: William Kristoffersen. Foto: Asle Strand

 

Redaksjon

Saker merket Redaksjon, er enten saker sakset fra De Danseglade, saker levert av eksterne skribenter, eller saker fra redaksjonen.

Les også