Lasse Johansen: Jeg er utrolig heldig


De Danseglade


160712 Dansefestivalen Sel AS (89) Lasse Johansen

Lasse Johansen: Jeg er utrolig heldig

På forsiden akkurat nå

Mange på hans alder er for lengst pensjonister. Men Lasse Johansen (67) er inne i sitt travleste år på lenge. – Det er artig å føle at man ikke har gått ut på dato, sier han. Lasse er overbevist om at musikk er god medisin mot det meste, og slår nå til med sin egen dansefestival.
– Jeg elsker folk, utbryter Lasse Johansen, mens det skinner like sterkt i de brune øynene som det alltid har gjort. Det er første bud, skal du holde ut som musiker i mer enn 50 år, mener han. Og ikke før har han avsluttet Grundsetmart’n, der elverumsingen var en rød tråd med opptredener både sent og tidlig, så fortsetter han med spilleoppdragene. Som alltid med gode venner på laget. Han er kjent for det, Lasse. Utallige artister har latt seg overtale til å være med på en låt eller to, fra scenen på Gran Canaria, der 600 mennesker stiller på tedans, eller andre steder der Lasse har vært.

Det har nok hendt at de har gått litt hoderistende opp på scenen. Men de har alltid smilt, så fort første tone er spilt. Og de har aldri gitt seg med én låt!

– Du må ta godt vare på dem, da vet du, sier Lasse. Akkurat slik han sjøl smiler bredt og prøver å stille opp for dem han møter på sin veg.

– Jeg er utrolig heldig som får samarbeide med så mange flotte musikere. Jeg får håndplukke folk til hvert eneste prosjekt, og kan velge på øverste hylle hvem som kler den enkelte sjangeren best.

«Butikken» driver de sammen og Anne Heidi er alltid med når Lasse spiller på ei scene.

– Det er stor forskjell på å skulle opptre med taterviser, Bellman, Prøysen, Sandbeck-viser eller swingende Sven Ingvars-låter. Men hittil har ingen sagt nei til å være med. Det virker som om de synes det er litt artig, de også!

Sang for maten

Dansebandlegenden Lasse har alltid elsket musikk. Men så ble da også den mørkluggede guttungen lullet i søvn av farens trekkspilltoner, bestefarens fele eller morens sang. På mange måter var tonene det eneste rotfestet han hadde, der ute på reise. Sangene var de samme, uansett hvilken bygd taterfølget stoppet i. Og de sørget for mat og drikke i en liten, sulten kropp.

– Vi hadde kanskje litt lite penger å betale med på butikken, men da sang jeg for resten. Slik var det når vi skulle kjøpe melk på gården også. Jeg gikk for å hente, og gjorde opp med en sang. Du kan tro bondekona gliste da hun så meg komme stavrende, hun visste jo hvor dette bar og hadde satt fram melk og kaker til jeg kom, sier han.

De Danseglade portretterer bransjefolket. Dette er en av mange saker som du kan lese i De Danseglade. Artikkelen er svært forkortet.

Brynhild Marit Berger Møllersen

Les også