De Danseglade


William Kristoffersen-1

Opphavsmannen William Kristoffersen

Warner des 17
På forsiden akkurat nå

Han kom inn i Ole Ivars med et brennende ønske om å bli proff musiker. Vel 30 år senere er William Kristoffersen mer aktuell enn noensinne, som opphavsmann til et helt musikalsk univers.

Foto: Arild Hansen

Det er rart hvordan en enkelt episode kan påvirke hvordan livet blir. For William Kristoffersen (64) handler det om en bandbuss som blir knust.

 

Unggutten fra Råholt har musikken i blodet, og fra han er 14 år spiller William fast til dans sammen med far og bror. Og sjøl om han tar en klassisk utdanning ved Musikkhøgskolen og jobber både som musikklærer og i musikkforretning, er det aldri noen tvil – Williams store ønske er å stå på scenen.

De siste årene har han spilt i bandet Ad Astra ved siden av jobben, og 27. mai 1983 er de på vei til Gol på spillejobb, da de blir presset av veien av en møtende bil. Trommeslageren brekker armen, bussen blir totalvrak og de andre kryper mørbanket ut av vraket. Uten forsikring står de på bar bakke. William gir seg likevel ikke, og ber banken om lån. Før gutta rekker å kjøpe nytt kjøretøy, kommer Lasse Johansen med spørsmålet:  «Vil du være med i Ole Ivars?»

 

Da også keyboardisten vil gi seg for å spille rock, blir valget lettere å ta. William kaster seg på telefonen til Lasse og sier ja takk. Med seg i bagasjen har han en ustoppelig iver, en bassgitar og en sang – «Fem mann i et danseband», som har fått en ublid skjebne på en singel med Ad Astra. Med Ole Ivars skal den bli Williams aller første hit. Da den slår Bente Linds norske versjon av «I just called to say I love you» på Norsktoppen står jubelen i taket.

 

Mer enn 1000 låter

Det skal bli starten på en låtskriverkarriere uten sidestykke i Norge. William Kristoffersen står bak mer enn 1000 sanger. Så langt. Og sjøl om dagens streamingtjenester har drept litt av lysten til å gi ut nye plater, har kreativiteten og musikaliteten så langt ifra trukket sitt siste pust hos denne mannen.

For han skriver overalt. På bussen og på toget. På små lapper ved senga eller et refreng ved orgelet. Som oftest kommer tonene først, men det kan også være motsatt, eller et refreng kan falle på plass av seg sjøl. «Kunstneriske sjeler fungerer ikke på kommando», kan noen si. Glem det. William Kristoffersen er et ekte arbeidsjern, som så fort juletreet er ryddet vekk hvert år har satt seg ned for å skape musikk. God musikk. En plateutgivelse i året har vært hans ansvar. Da er ikke skrivesperre et alternativ. Om livet har gått på skinner eller om det har vært dager med sorgtunge kanter, så har han skrevet.

– Jeg har vel aldri skjønt dem som sier at de ikke har greid å skrive noe på ett år. Sjøl jobber jeg best under press, da koker og bobler det natt og dag. Må jeg, kan jeg skrive når som helst, sier han. Og om han ikke må, ja så dukker det opp ideer uansett. Men noen nye studioalbum med Ole Ivars er det ikke sikkert det blir.

– Sannsynligheten for det er ganske liten, slik jeg ser det nå. Det er mye jobb, og ikke verdt innsatsen. Når du allerede har et repertoar på mer enn 600 låter på plate, har vi nok å ta av på spillejobber. Folk kommer for å høre de mest kjente låtene våre. Dropper vi dem, blir det helt feil. Men å skrive sanger skal jeg nok ikke gi meg med, sier 64-åringen, som er aktuell med en ny runde av musikalen «En får væra som en er» på Nationaltheateret fra juni, samtidig som bandet trekker fulle kulturhus landet rundt med sitt eget humorshow «Aldri FRE å få», og sannelig er det ikke planer om en tvserie av teatermusikalen også!

– Det er helt utrolig. Jeg hadde aldri i verden trodd at noe jeg hadde skrevet skulle bli framført på Nationaltheateret!

 

Måtte kjempe for plata

William Kristoffersen har levert hits på rekke og rad til en unik plateproduksjon. Men to plater har betydd mer enn andre.

– «Ole Ivars i 2000» snudde alt for oss. Plutselig sang hele Norge med på «Jag trodde änglarna fanns», «Nei, så tjukk du er blitt» og «Hyttetur». Det tok helt av! Vi solgte til gullplate på et par måneder. Den enkeltplata er nok den viktigste vi har gitt ut, mener han.

For William personlig er imidlertid «Spellemannsblod» den plata som står fram.

– Spiller du i et band, er du en del av et demokrati. Sjøl om jeg har skrevet de fleste av låtene, er det veldig sjelden at jeg har banket i bordet. Men akkurat denne gangen gjorde jeg det. Det ble en hyllest til fødestedet mitt i Odalen, og til moren min, Solveig.

 

Med historier og varme personligheter tegnet han et levende bilde av tida da karene slengte damene rundt i en hambo på dansegulvet, og musikken gikk i arv fra musiker til musiker, uten snev av playback. Verdens første dansebandopera, ble den kalt. William hadde lagt ned et voldsomt arbeid, men da han spilte de 15 låtene for gutta i bussen, ble det helt stille.

– Jeg ble litt skuffet da de positive reaksjonene lot vente på seg. Noen ønsket heller ikke å ta med den ene eller andre av sangene. Men da sa jeg for en gangs skyld ifra. «Nå må dere stole på meg og spille inn denne plata som en helhet!». William fikk gjennomslag og bandet kunne innhente sin første Spellemannpris. Det varmet nok ekstra for William, som hadde jobbet i årevis for at også dansebandsjangeren skulle bli verdsatt da prisene til Musikk-Norge skulle deles ut.

 

Vinn-vinn-situasjon

Gjennom Ole Ivar ble det en dreining for andre norske danseband, som tidligere hadde lent seg på coverversjoner. Men utviklingen tok tid. Også i Ole Ivars.

– Jeg og Lasse var nok litt uenige der. Han ville spille det kjente, mens jeg mente vi måtte våge å løfte fram vårt eget materiale. Og litt etter litt snudde det, sier William. Han trekker også fram Audun Tyldens betydning for bandet. Nå ja, skal man være ærlig, var det vel en vinn-vinn-situasjon. Det hadde ikke vært noe Tylden AS uten mjølkekua Ole Ivars. Men bandet fikk også god drahjelp fra plateselskapet.

– Audun var rett mann til rett tid. Han gjorde veldig mye for oss, og ble en nær og god venn. Det var skikkelig tungt å miste ham, sier William.

Gjennom ham ble også Williams låter spredt ut til hele Norden, og de finnes i dag i utallige versjoner.

– Det er alltid inspirerende at andre har lyst til å framføre sangene mine. En av de artigste opplevelsene var da det dukket opp en singel i posten på finsk, ler han.

 

Mistet faren

William har alltid gledet seg til å gå på jobb med Ole Ivars, og delt utallige fantastiske øyeblikk med karene. Men noen ganger gjør livet at veien opp til scenen kan være ufattelig tung.

Torsdag kveld 19. februar 2009 skal Ole Ivars spille på Rørosmartnan. En time før de skal gå på scenen ringer Williams bror Kjell. Han forteller så skånsomt han kan at faren ikke vil våkne opp mer.

Jan William, som bare var 17 år da William ble født på selveste julekvelden, har alltid vært mer som en kamerat enn en forelder for guttene. Sammen har de delt musikkinteressen fra første stund.  Nå venter et feststemt publikum på at musikken skal starte. William har som vanlig satt opp repertoaret for kvelden. Første låt er «Vi lever i håpet». Aldri før har det vært vanskeligere å gjennomføre den. «Vi håper på et under når det røyner på som verst», synger Tore Halvorsen.  Ved siden av ham står William og har sin vondeste kveld på scenen. Men å droppe ut, er ikke et valg. Har de takket ja til en jobb, skal de stille. Slik har det vært for de andre også, da de har mistet noen av sine, eller gått glipp av turen til fødestua fordi kalenderen viste spillejobb. Nå, som da, stiller de opp for hverandre, legger vingen rundt og gjør det mulig å komme seg igjennom.

 

Leppestift på kragen

Kontrastene er store i en musikers liv. Kun tre måneder senere får William utdelt Kongens Fortjenstmedalje for sin låtskriving, etterfulgt av besøk på slottet med kona Pia ved sin side. En stor dag for William.

Men de gode dagene i livet kan også være når de ser en artig film med ungene Sebastian og Nicoline i sofaen, på sidelinja da Sebastian spiller fotballkamp eller i samtale eller samspill med Williams to eldste, Kim og Aleksander.

– Jeg har alltid hatt et tett forhold til alle fire ungene, sjøl om jeg til tider har vært mye borte. Jeg flyttet fra de to eldste da de var fire år, men de har vært mye hos meg. Pia har vært en god venninne for dem, slik at de har fungert som en familie om jeg har vært ute på spilling. Hun har også tatt hånd om foreldremøter og de daglige aktivitetene, samtidig som hun alltid har vært forståelsesfull i forhold til yrket mitt. Og det er ikke noe jeg tar som en selvfølge!

Bilde fra låta – Bare går og tar en øl William Kristoffersen og Arne Willy Foss

 

– Hva må til for å få et forhold med en musiker til å fungere?

– Den som sitter hjemme kan i alle fall ikke være av den sjalu typen! Jeg er kjempeheldig som har Pia, vi stoler helt og holdent på hverandre, og da skjønner hun hva det handler om når jeg kommer hjem fra dansegalla med leppestift på kragen, luktende av parfyme. Jeg har aldri fått kjeft av den grunn, ler William, og innrømmer at han kanskje ikke hadde håndtert det like bra hvis rollene hadde vært omvendte.

– Det har alltid vært kun moro forbundet med å spille, men samtidig har det vært godt å komme hjem. Den følelsen kjenner vel alle på som er en del på reise, sier han.

Når familien skal ha et friminutt, går turen til feriehuset i Spania. Slike avbrekk blir stadig viktigere i ei hektisk tid. For William gjør mye mer enn å være den kreative komponisten og tekstforfatteren og å stå på scenen som musiker og sanger.

– Det er jeg som har kontakten ut mot arrangørene, og de jobber ikke akkurat ni-fire. Men jeg er blitt litt strengere med årene. Etter 22.00 prioriterer jeg nå dem rundt meg.

William har mistet mange venner de siste årene. Og innrømmer at han tenker en del på at livet ikke varer evig, og at du må ta vare på de små øyeblikkene. Hverdagslykken, den teller mye.

– Når du ser dødsannonsene på folk som er yngre enn deg sjøl, er det skremmende. Mange lurer da også på hvor lenge vi skal holde på i Ole Ivars. Og da sier vi alltid at det handler om helsa. Vi blir ikke yngre noen av oss. Men vi har det fortsatt utrolig artig sammen! Og jeg er så takknemlig for at jeg har fått være med på denne reisen. Jeg har opplevd alt jeg kunne drømme om, og fortsatt er det blanke ark igjen!

Brynhild Marit Berger Møllersen