De Danseglade


Olle Jonsson (15)

Olle Jönsson

Warner des 17
På forsiden akkurat nå

Sekstienåring med mer enn femti år på scenen.

Olle Jönsson (61) er i dag den mest profilerte dansebandmusikeren vi har i Norden, og selv etter snart femti år på scenen, har han drivet og ydmykheten i det han gjør. Og som han selv sier, hva annet kan jeg finne på?

Olle bor sammen med sin kone Gunilla på et småbruk utenfor Kristianstad. Et sted det er viktig å trekke seg tilbake til for den populære artisten. Balansen er viktig, og uten den private Olle, ingen artist. Og vise versa.

– Man behøver begge deler, det skaper en slags balanse som jeg er avhengig av. Hjemme er for meg et sted jeg renser hjernen fra inntrykk, mas og mye folk og ståhei. En kan si at jeg søker litt ensomheten i meg sjøl når jeg setter meg ned på tunet og bare ser opp på himmelen. Slik kan jeg sitte en god stund.

Ekteskapet med kona

Olle har et lite paradis med kona, der du finner hester, hunder, katter og papegøyer, en ramme som danner et godt grunnlag for den cowboyen han er. Og kona står last og brast og har gjort det i mer enn tretti år. Sammen har de barna Dan (30) og Lina (23).

– Hun visste hva hun gikk til, og er selvstendig. Jeg var jo, også da jeg traff henne, musiker og spilte i danseband. Hun er en fantastisk støtte og gir en avgjørende trygghet for meg i livet mitt.

Og ekteskapet med Lasse Stefanz

For tre år siden var det turbulent i Lasse Stefanz, og Olle forlot bandet en kort tid. Den offisielle versjonen var at han var utbrent – han ble sykmeldt. Lasse Sigfridsson hadde også forlatt bandet litt før dette skjedde.

– Du vet, det er som et ekteskap. Alt går aldri helt smertefritt. Jeg kjente at jeg ikke orket mer. Kjente det i hele kroppen. Skulle jeg virkelig holde på med dette til jeg dør, var tanken. Det skremte meg.

 

– Men det tok ikke lang tid før et nytt spørsmål dukket opp; Hva faen skulle jeg gjøre i stedet. Det skremte meg kanskje enda mer. Jeg kan jo ikke noe annet. Hele livet mitt hadde jeg jo bygget opp og rundt Lasse Stefanz. Det jeg da kjente på var at jeg risikerte å miste en del av meg sjøl rett og slett. Det er jo musiker jeg er. Det er kallet i livet mitt.

Barndommen

Olle hadde en tøff oppvekst, og opplevde alkoholmisbruk i hjemmet som barn. Spesielt julen var vanskelig, og minnene fra den tiden handlet ikke om julenissen og gavene. Det var fyll og overdreven bruk av alkohol og sprit.

– Jeg synes fortsatt det er tungt når jeg tenker tilbake på barndommen. Det har påvirket meg og gjør det fortsatt i voksen alder. Derfor reiser jeg gjerne bort i julen, og gjør det enkelt og stille. For meg har det også vært avgjørende å gi mine to barn en trygghet og sørge for at de føler trygghet hjemme.

 

Og det var ikke bare hjemme Olle hadde det vanskelig. Han opplevde også mobbing som barn. Hvordan klarte du å stå i det?

– Jeg vet ikke. I blant kommer det flashback der jeg tenker tilbake på det. Jeg vet ikke hvordan jeg takla det, men jeg hadde vel en følelse av at de ikke skulle klare å knekke meg, og jeg forsøkte å kjempe meg gjennom det.

– Du har hørt om løvetannbarn, spør han (svensk maskrosbarn). Du vet løvetanna vokser selv gjennom asfalten. Og det er vel litt meg, og det var nok den staheten som reddet meg på mange måter.

Olle og familien flytta på landsbygda da han var elleve år, i 1966, noe som for han også ble et vendepunkt. Året etter var han med en vennegjeng og startet Lasse Stefanz. Som tolvåring. Han var over en kneik, og stod sterkere i seg sjøl.

– Jeg var jo glad i musikk, men hadde ingen drømmer selv. At jeg selv skulle klare det, slik vi har gjort, hadde jeg ingen aning om.

Alkohol og kontroll

Gitt Olles utgangspunkt og forhold til alkohol, er dette også noe som preger han som «kapellmester» i Lasse Stefanz.

– Synes du at det er greit at en flykaptein drikker før han skal fly? Det går ikke. Du hadde aldri flydd med det flyet. Det går ikke for han, og ikke for oss. Vi er på jobb, og dette handler om respekt for folk og publikum. Det handler også om stolthet, og vi drikker lettøl eller brus når vi er på spilling. Jeg har sett mange eksempler på band som ikke har denne holdningen, og det går rett og slett ikke.

Du sies å skulle ha kontroll, og at du bestandig er nervøs før du går på scenen. Hvor viktig er gode rutiner – det å lade opp, for deg?

– Om jeg noen gang kommer dit at jeg går inn på scenen og at det er som ingenting, noe man må gjøre, da må jeg finne på noe annet. Man må ha denne lille nervøsiteten i kroppen – fokusere, og så lenge jeg har dette må jeg holde på. Folk har kommet og betalt billett. Du kan ikke ta det for enkelt. Det handler om dyp respekt for sitt publikum.

 

Olle har også et åpent og respektfullt forhold til andre mennesker generelt, men han ser hverken opp eller ned på folk, uansett.

– For meg er folk likeverdige. Jeg har selv aldri hatt tanken på å skulle mobbe noen. Ingen er hverken bedre eller dårligere enn andre.

Helsen

Frem til 2007 satt Olle selv bak trommesettet samtidig som han sang. Men han måtte legge om stilen og fortsette kun som vokalist på grunn av en arvelig nervesykdom som utviklet seg. En sykdom som også hans bestemor hadde, som gir skjelving og nummenhet i hendene. I Olles tilfelle var det høyre hånden som ble rammet.

– Det var veldig tungt. Veldig! Jeg kunne ikke lenger gjemme meg bak trommestikkene, og var livredd for at folk skulle kunne ta på meg. Den tryggheten du har når du sitter bak trommesettet, var den gangen avgjørende for meg. Men plutselig stod jeg der fremme, uten noe å holde i, og det tok en god stund før det begynte å kjennes bekvemt. Men man tøyer grensene sine etterhvert, og lærer.

For de som har opplevd Lasse Stefanz live de siste årene, er polognesen til «Broen over Kwai», blitt et varemerke og et finalenummer. Der finner du Olle fremst og publikum bak. Man skulle tro at den største frykten nå var overvunnet.

– Ja, nå synes jeg denne siden har blitt en del av meg. Jeg var for noen år siden på en konsert med Chris Isaak, og la merke til at han tok mikrofonen med seg og gikk ut blant publikum. Så jeg stilte jeg meg sjøl spørsmålet; Hvorfor kan ikke jeg gjøre dette?  Nå føler jeg at dette har gitt en ekstra dimensjon på scenen, samt at jeg jo har fått mye bedre kontakt med publikum.

 

Diabetes 2

Høsten 2013 ble Olle igjen dårlig, og fikk konstatert diabetes type 2. Til Aftonbladet fortalte han at han fikk sjokk da han i en middag i Stockholm drakk tre og en halv liter vann, og fortsatt kjente seg tørst. Og etterpå, i drosjen på vei til Arlanda, holdt han på å tisse i buksene, og drosjen måtte ta en nødstopp. Det ble ikke noe bedre om bord i flyet, der han måtte få personalet til å åpne et toalett som var stengt. På sykehuset fikk han konstatert Diabetes 2, og hadde et blodsukkernivå på 36. Nå er han nede på mellom 6 og 8.

Hvordan har det å få diabetes forandret livet ditt? Du sier du har kutta godisen……

– Dette har vært en veldig stor prosess for meg, med store endringer. Det verste var alt man ikke kunne drikke av søt brus. Og jeg som er så glad i det, ikke minst norske Solo. Nå blir det heller Farris eller Ramlösa. Så er det sprøyter på morgenen når jeg våkner, en sprøyte på dagen og en enda større på kvelden. I tillegg er det tabletter. Så må jeg tenke nøye på hva en spiser og drikker.

– Et alternativ til brus er norske eplemost. Jeg synes det er så godt, og så er det jo mye sunnere også. Sist helg, da vi var på Storefjell Høyfjellshotell, kom Knut Nibstad med en hel kasse eplemost til meg. Det satte jeg veldig stor pris på.

 

Ellers er Olle glad i mat. Og det skal være husmannskost, og gjerne norsk, (etter hvert).

– Det har tatt litt tid å venne seg til den norske. Og jeg har funnet ut at jeg elsker kålstuing. Det må jeg bare ha når jeg er i Norge. Eller kålrotstappe. Pinnekjøtt har jeg også blitt glad i, men jeg rygget da jeg fikk tilbud om smalahove. Dit har jeg ikke kommet ennå, humrer han.

– Men fårikål, medisterkaker er toppers! Så har dere så mye god fisk i Norge – spesielt breiflabben er god.

Uten sangen er jeg ingenting

Du har også sagt at folk kan klage på at du er overvektig og tynn i håret uten at det går inn på deg, men om de klager på at du ikke kan synge, blir det noe annet?

– Da klarer jeg ikke å forsvare meg, og blir lei meg. Det andre bryr jeg meg ikke om. Jeg kan slanke meg, om jeg ville. Men sangen – det kan jeg ikke forsvare meg mot. Der kan jeg ikke gjøre noe. Sangen er det eneste jeg virkelig vet jeg kan. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om den forsvant. Bare legge meg ned og vente tenker jeg….

Du har også sagt at du ikke klarer å slutte å røyke. Enn om røyken ødela stemmen og muligheten for å fortsette å synge – hva ville du valgt?

– Da hadde jeg nok måttet slutte. Der går grensen, men jeg kan jo fortelle at en tidligere produsent sa til meg før jeg gikk i studio med en plate – husk å ta et par røyk først Olle, slik at du får den rette stemmen. Så det gjorde jeg, og har gjort det både før og siden. Men jeg vet jo at det ikke er sunt for meg.

Hvor mye røyker du?

– Tolv – fjorten om dagen. Men ikke når jeg er på ferie – da er det så mye annet. Men som artist, når man går og venter, er det enkelt å ta seg en pinne. Men jeg hadde ikke røkt om jeg hadde bodd i Norge, der det er så svindyrt med tobakk.

Så om du dro til Norge på ferie en gang, var det en enkel måte å slutte på?

– Ja (he he), da hadde jeg slått to fluer i en smekk!

Olle har tidligere også hatt et hjerteinnfarkt. Jeg har lest at du sier du er fornøyd om du blir 75 år gammel, og at du ikke er redd for å dø.

– Ja det stemmer. Jeg var det før men ikke lenger. Jeg tror ikke at det bare blir mørkt, og tror sjelen går videre, men jeg vet ikke hvordan. Om kroppen gir opp, går sjelen videre på et vis.

Dansebandmusikk

I et tidligere intervjue med De Danseglade sammenligner du dansebandmusikk med «sockerkaka». Mener du fortsatt at sjangeren og bransjen fortsatt ikke har noen grunn til å forandre seg?

– Det skal være visse ingredienser i et sukkerbrød. Sukker og mel, og det hjelper ikke om man blander inn for mye annet, det blir ikke bedre kake av det. Men ingrediensene må ha god kvalitet. Slik er det også for dansebandsmusikken. Den må ha en bra tekst og melodi. Noe du kan ta til deg på et vis. Det er viktig at tekst og musikk går hand i hand.

Vil det si at dansebandmusikk ikke bør forandre seg?

– Den har jo forandret seg. Jeg vet jeg tidligere hadde et slappere forhold til tekst og innhold, og det var noe man bare gjorde, men nå er jeg mye mer opptatt av innholdet. Jeg tror også generelt at det har blitt et høyere nivå og kvalitet i bransjen.

– Men vi trenger yngre inn i bransjen, både på scenen og på dansegulvet. Det vil vel også bli uunngåelig om ikke også uttrykket utvikler seg. Det er så viktig at unge kommer til. Vi har også et ungt publikum, men vi blir jo ikke yngre. Men jeg ser en generasjonsendring. Folk tar med seg ungdommene ut.

– Men mange har jo forsøkt seg, og ikke overlevd så lenge. De tror at ting hender på ett eller to år. Vi spilte fra 67 frem til 81 før det hendte noe med oss. Neste år har vi spilt i femti år!

Hva skjer da – hatten på hylla?

– Nei, det er bare et jubileum, så kjører vi videre. Så lenge helsen holder, så må sirkushesten ut å lufte seg.

 

Redaksjon

Saker merket Redaksjon, er enten saker sakset fra De Danseglade, saker levert av eksterne skribenter, eller saker fra redaksjonen.

Les også