De Danseglade


Harpe Spellemann

Ikke danseband i Spellemann!

Warner des 17
På forsiden akkurat nå

Danseband er og har vært en, for enkelte, stigmatisert sjanger innen musikk. Ikke bra nok, harry, platt og innholdsløst, er essensen av beskrivelser gjennom mange år.

Før helgen ble det også klart at Spellemann kutter kategorien. Argumentet er at det er for lite påmeldte og utgitte album. Dette er også en problemstilling vi i De Danseglade og Gullskoen redaksjonen, har kjent på de siste årene. Det har vært et for lite utvalg å skulle velge mellom. Et problem som gjorde at de fleste av de utgitte albumene som ble gitt ut, ble nominert. Vi så allerede en tendens ved siste korsvei, da Torgeir og Kjendisene vant i kategorien. En vinner som for mange dansebandentusiaster ble hard å svelge.

Vi synes dette alarmerende og det sier også mye om i hvilken retning musikkbransjen utvikler seg. Er dette en naturlig utvikling gitt at musikkbransjen utvikler seg som den gjør?

 

Vi spurte William Kristoffersen om han kunne dele noen linjer om hva han tenkte om det som skjer;

Da det nylig ble kjent at «klassen for danseband» forsvinner fra Spellemann fra 2017 kom det ikke som et sjokk på meg. Jeg syns det er trist, men har nok sett dette komme. Allerede for sju, åtte år siden var det var nære på, da det var bare åtte innsendte album, og de hadde bestemt seg for at det skulle være minimum ni. Akkurat det året kom det inn en  plate i siste liten, slik at det ble nettopp ni. Årene har gått og det har blitt færre og færre utgivelser i denne genren. Jeg føler at vi som driver med denne musikkformen ikke helt har klart å tenke nyinnspillinger utenom cd-formatet, slik tydeligvis musikanter fra andre genre har klart å gjøre det.

Spellemann har rekord i år for innsendte bidrag, men mesteparten av dette er  ikke fysisk innspilte album. Det har blitt et virvar å forholde seg til, med mange muligheter til å sende inn musikken på nettet, i  kampen og håpet om å være den som vinner den gjeve «harpa». Der har vi i dansebandbransjen ramla litt av er jeg redd for, noe vi nå får svi for. Det er trist og tragisk at danseband forsvinner som kategori og blir overført til country. Det er ikke positivt for de i countryklassen heller, men personlig tror jeg neppe danseband vil gå seirende ut. Likheten mellom disse genrene kan nok være ganske stor, men allikevel er det en større bredde, og lenger fra det ene til det andre ytterpunktet i det som kalles countrymusikk.

I 1997, da Ole Ivars fikk den aller første Spellemann for «Dans på Skjermertopp», føltes det som en megastor seier. Selv følte jeg en nærmest ubeskrivelig glede. Det hadde endelig blitt noe slikt å jobbe fram imot for oss som spilte inn dansebandplater også, noe vi hadde kjempa for, og ropt høyt om i mange år. Nå , tjue år senere, er det beklageligvis  nesten over, og jeg ser ikke optimistisk på muligheten til at vi får «klassen» tilbake.

Den som lever får se, sies det, og det er vel det eneste som er helt sikkert.

 

Erik Forfod ville også dele noen ord om Spellemann. Her kommer de;

Det er selvfølgelig synd at det ble slik i år. Alle de som hadde meldt inn sine produksjoner til Spellemannprisen var sterke kandidater til prisen. Men det må produseres mer musikk. Slik som Spellemann har vært de siste årene trenger man ikke å gi ut den fysiske plata, det holder med låter på nett/streaming.

For at klassen skal komme tilbake må nok alle brette opp armen, så får vi håpe på det beste.

Samtidig er det kanskje på tide å se litt på selve klassen Danseband. Det er jo mange band som spiller til dans og gir ut musikk, men som ikke sender inn i denne klassen, da de selv mener de ikke er et danseband.

Hva er danseband?

Mange vil nok ikke havne i denne «båsen» selv om de spiller til dans. Kanskje den burde fått nytt navn? Den het jo danseorkester i starten.

Erik

 

Redaksjon

Saker merket Redaksjon, er enten saker sakset fra De Danseglade, saker levert av eksterne skribenter, eller saker fra redaksjonen.

Les også