De Danseglade


Gluntan WEB (3)

Hele Norges Gluntan

TrettenfestivalenStorås
På forsiden akkurat nå

Fortsatt i levandes live.

Selv om Gluntan i navnet har eksistert i femti år, eller drøyt det også, har det vært relativt stille fra trønderbandet de siste årene. I hvert fall for oss som bor litt sør for Dovre. Men plutselig sa det pang på nyåret. Gluntan var Spellemannsvinnere!

Det blir fort litt nostalgi når vi tenker Gluntan. Bandet har fulgt det norske folk i mer enn femti år, og står som en bauta i norsk musikkhistorie. Og spesielt for de som var med på seksti og syttitallet. Hvem husker vel ikke «La oss leve for hverandre», som sivet ut av Ønskekonserten og ble en landeplage også gjennom mange andre programposter på NRK for et par generasjoner siden.

Starten på fortsettelsen, om man kan si det slik, var plata «Gluntan i 50 år» som kom i juni i fjor etter en lang og trang fødsel, samt den påfølgende festen i fjor høst. En storstilt festkonsert foran 700 Gluntan-fans på Royal Garden Hotell i Trondheim i anledning bandets femti års feiring. Flere av medlemmene som var med i starten av Gluntans karriere ble samlet for å spille sammen igjen, deriblant Ørnulf Holthe, Torbjørn Strøm og Øistein Mihle. I tillegg spilte dagens besetning. Hele konserten ble sendt på NRK P1.

Men historien om dagens Gluntan begynte for enda lenger siden. Den startet med bassisten og trommisen i nye Gluntan – brødrene Geir og Dag Viken. For de er det slett ingen tilfeldighet at bandet ble nettopp Gluntan. Det var en skjebne som ble beseglet allerede i barndommen, av storesøstra.

Det var i 1976, da storesøsteren Elisabeth bestemte seg for å ta en tur innom festlokalet i Barmannfjorden, der Gluntan skulle spille til fest en lørdagskveld. Familien var på tur til Frøya og på vei forbi.

– Jeg husker det godt, forteller lillebroren Dag Viken. Jeg var åtte år og ble plassert bak bassanlegget til Armand Johansen, mens søstera mi sto foran, og flørtet med vokalisten Arne Hole (vokalist 1976-1980).

– Han ble senere hennes mann, så du kan si det ble full uttelling.

– Dette førte til at jeg ble Gluntan fan, over natta egentlig. Fra da kjøpte jeg fortløpende Gluntan-platene som ble utgitt, der Arne var med som vokalist. Og han ble som en storebror og helt for meg. Så du kan si at hadde søstera mi forelsket seg i Arne denne kvelden, og tatt meg med innom den gangen så hadde kanskje ikke Gluntan bestått i denne form i dag. Kanskje ikke i det hele tatt.

 

Avisbud og ung trommis

– Men sjølsagt hadde vi hørt om Gluntan også før dette, forteller storebror Geir. Men den store interessen kom jo først etter at vi ble i «familie» med bandet. Jeg husker jeg fikk lånt meg et tromme-sett og begynte å lære meg å spille etter Gluntans LP; «Nå er vi her igjen».

– Jeg husker godt jeg som 14 åring starta dagen som avisbud med fast rute i klokka 3-4 tiden om morgenen. Avisene skulle være levert innen kl. 6.30, og da jeg da kom hjem, satte jeg meg (til resten av familiens store fortvilelse) bak trommesettet, midt i dagligstua, og øvde til det var på tide å gå på skolen i 9-tida.

– Svogeren, Arne, som også var en av de som måtte høre på dette hver morgen, hørte at dette var noe jeg hadde anlegg for. Så han tilbød meg å låne meg penger for å kjøpe mitt eget trommesett. Og året etter begynte jeg å spille i band sjøl. Deretter ble det noen band i årene framover. Blant annet spilte jeg i Grabbans, der Arne Hole var vokalist fra 1981 til 1993. Da starta jeg mitt eget band GantleBand, som etter et års tid ble til Bache Gabrielsen Band.

Spiren sådd

– Tidlig på sommeren 1995 ble jeg oppringt av Dagfinn Ellefsen i Gluntan som lurte på om jeg kunne tenke meg å vikariere for trommisen deres på en spillejobb i Florø. Han skulle på bryllup i Trondheim. Dette syntes jeg var både spennende, artig og ærefult – og takket straks ja. Med privatfly ble jeg plukket opp på Værnes flyplass tidlig en lørdag morgen og fløyet ned til Sogndal, der resten av bandet allerede var på plass etter å ha vært på spillejobb dagen i forveien. Trommis Tor Gunnar Stokke og jeg bytta plass – han ble med flyet opp til Trondheim igjen for å delta i Mona Grudt og Lasse Bærre sitt bryllup. Og jeg ble med bandbussen videre på dens ferd videre mot Florø og kveldens spillejobb.

– Og det var vel denne kvelden at «spiren» virkelig ble sådd for min del. Opplevelsen av å spille med Gluntan var veldig stas og stort for meg. Og dette er nok en grunn til at det var jeg som dukket opp i tankene til Dagfinn Ellefsen og Øistein Mihle da de så seg om etter en «arvtaker» av Gluntan høsten 2011. De visste nok at jeg var «litt gammelt laga», hadde sansen for Gluntan-sounden og de følte seg trygge på at jeg ville fortsette å dra «Langs hver en vei» med bandet som alltid ville være «litt deres».

– Og siden «gutta mine» og jeg overtok har vi holdt oss til stilen og det konseptet som Gluntan alltid har stått for – folkelig musikk som fenger lett og som får det til å «rykke» i dansefoten til publikum i alle aldre.

Startproblemer

Gluntan består i dag av vokalist Kjell Ivar Eines, gitarist Helge Risnes, gitarist Frank Robert Helden, pianist Endre Fladvad, bassist Dag Kristian Viken og trommis og kapellmester Geir Viken. Og helt siden de tok opp stafettpinnen de seks, så har de blitt en gjeng med gode venner.

Dag Viken fortsetter;

– Vi har ledd mye sammen og hatt det utrolig fint på vår ferd «Langs hver en vei». Det er ikke alle som får være med storebror og spille i band, og tilbringe så mange musikalske mil rundt om, og det har jeg satt stor pris på. Han er vel ikke den jeg gir mest skryt, selv om det er noe han egentlig har fortjent.

Østein Mihle og Dagfinn Ellefsen var med i planlegginga i begynnelsen, og sammen med brødrene Viken begynte de å planlegge Gluntans videre liv. De hadde et klart ønske om at Gluntan skulle videreføres med den tidlige stilen der piano, enkle gitarer og massivt kor stod i fokus sammen med en god sving i musikken.

– Det kan vel kalles klassisk vise/country med moderne elementer i samme stil. Vi hadde tre musikanter i kikkerten og da disse sa ja var mye klart. Men vi sleit fortsatt litt med å få alt til å flyte til å begynne med. Men da Håvard Dyrø kom inn i bildet begynte ting å ta litt mere form. Det ble en bedre flyt i både musikk og den personlige rytmen oss i mellom, og vi startet jobben med ny plate. Dessverre måtte Håvard slutte midt i arbeidet med plata på grunn av helseproblemer og prosessen ble lagt litt på vent mens vi jobbet intens videre med å finne ny vokalist.

Trang fødsel for plate

– Og det var egentlig litt tilfeldig at vi fant Kjell Ivar Eines. Men han viste seg å være akkurat den vi trengte for at dette skulle bli det vi ønsket oss. Den brikka som mangla rett og slett.

– Så da satte vi igjen fullt fokus på produksjon av plate og vi flyttet all videre jobb med plata ned til Rune Nordahl i Nidaros studio. På slutten av innspillingen fikk vi et tips om at Frank Robert Helden ønsket seg et band igjen, så han kom inn sammen med Helge Risnes Nyhus.

– Frank har tidligere spilt i Gluntan fra 1997-2004 og gjort rundt 600 jobber med bandet. Han er vel kanskje også en slags lykkeamulett for Gluntan. Vi har vært nominert tre ganger til Spellemann og vunnet to gjennom 50 år, og han har vært til stede på samtlige utdelinger. (1997, 2003 og 2015).

Ambisiøst amatørband

Ambisjonsnivået til Gluntan er at de vil ut og spille mer enn de har gjort de siste årene.

Kapellmester Geir Viken;

– Vi er jo alle i arbeid, så det må bli på amatørbasis. Vi skal ikke leve av det. Men det krever sjølsagt en viss omsetning for å opprettholde kvalitet på kjøretøy og utstyr, og ikke minst det musikalske. En må jo, som band, være i aktivitet for å holde seg samspilte. Vi ser for oss et sted mellom 15 og 20 jobber i året, i og med at vi har familie hele gjengen. Noen av oss har også små barn, sjøl om mine har fløggi ut av redet.

– Men vi opplever en god respons nå i år, og jeg tur nok at det er Spellemannsprisen som har gjort at det har løsna. Vi glede oss veldig også til å spille på de to store festivalene vi har her til lands; Sel og Seljord. Dessuten begynner resten av sommeren og fylles opp med jobber også.

Det er veldig hyggelig og inspirerende, avslutter Geir Viken.

Artikkelen stod på trykk i De Danseglades aprilnummer 2016

 

Redaksjon

Saker merket Redaksjon, er enten saker sakset fra De Danseglade, saker levert av eksterne skribenter, eller saker skrevet av redaktør - Dag Mangseth.

Les også