De Danseglade


shadows-topp

Pensjonistene som trives best i selskap med «Skyggene»

På forsiden akkurat nå

Om du lukker øynene og bare hører etter, er du tilbake på «lokalet» en lørdag kveld tidlig på 60-tallet – lenge før The Beatles revolusjonerte musikkverden.

På scenen vet du at du finner fire statue karer, med solo- og rytmegitar, bassgitar og slagverk. Ingen vokalist. Repertoaret er kun instrumentalmusikk, nesten utelukkende av datidens store helter – The Shadows.

Åpner du øynene, ser du folk som svinger seg lystig i dansen. De fire på scenen er ingen jyplinger, men mannskapet til Blue Moon består av godt voksne – pensjonister alle sammen. Den eldste har passert 70 med god margin. Men de spiller som «guder». Hank Marvins umiskjennelig sound er gjenskapt ut til fingerspissene. Når Wonderful Land spilles på oppfordring, er den betagende, markante ekkosounden på midtpartiet godkjent til 20 i stil, akkurat slik feinschmekerne vil ha det. Tommelen opp fra det lydhøre publikum.

SOUNDTRACK

Noen ting går aldri av moten. At de fire er like glade i den musikken de vokste opp med, er vel ikke så rart. Poenget er at pensjonistene utøver 60-tallsmusikken med like stor innlevelse og varme som da det musikalske eventyret begynte. Ja, kanskje har kjærligheten til ungdomsslagerne bare økt med årene.

Bassist Royer Larsen definerer shadowsmusikken på denne måten:

– Det var soundtracket til en hel generasjon. Det var en musikk som festet seg med det samme og er nok forklaringen på at så mange husker og elsker den i dag.

– Men du som har vært og fortsatt er innom så ulike stilarter – går det an å definere sounden?

– Den er så ryddig, velarrangert og har sterke melodilinjer. Romklangen og ekkoet som de benytter er undervurdert, mener han.

VETERANER

Den yngste er 68 år, mens veteranen har fylt 72. Fellesnevneren til pensjonistene i Blue Moon er kjærligheten til – og beundringen til det som ble deres store ungdomshelter – gruppa The Shadows og det de skapte av musikkhistorie. Med tre gitarer og en trommis la de grunnlaget for det som etter hvert kom av ærerik popmusikk tidlig på 60-tallet – også gjennom det vellykkede samarbeidet med Cliff Richard.

– Uten Shadows, ingen Beatles, fastslår sologitarist Frank Antonsen, uten betenkning.

Royer Larsen (bass) og Torbjørn «Tobben» Pedersen (rytmegitar) er hadselværinger. Frank Antonsen (sologitar) og Jan Olsen (trommer) er bosatt i Sortland.

Musikk har de alle holdt på med hele livet. Royer og Tobben var blant annet med på å starte legendariske Zoo og var medlemmer av The Strangers på 60-tallet. Vi kjenner Royer også fra Banana Airlines, TooRaLoo og Åtgaum.

AKUSTISK

Frank Antonsen er også en fremragende utøver på klassisk gitar og har undervist mange talenter. Med Blue Moon tar han også frem denne gitaren og byr blant annet på Django Reinhart i en akustisk avdeling.

Jan har spilt trommer i det som har vært at band i Sortland. Han trives også svært godt når det er jazz som utøves.

– Da kan man improvisere mer. Med shadowsmusikken skal det være så nært opp til originalen som mulig, påpeker han.

The Shadows slo igjennom med melodien «Apache» i 1960 som ble etterfulgt av flere slagere av samme kaliber. Med sitt unike sound forsøkte mange å kopiere «Skyggene». Og aldri har det i Norge vært startet så mange band som tidlig på 60-tallet. Det var instrumentalmusikken som var fellesnevneren. Vi kan nevne The Beatnicks, som ble nordiske mestre, The Snapshots, The Zodiacs, The Scavers med flere. I Sverige var The Spotnicks forbilde for mange av de norske bandene. I Japan, av alle steder, inntok de topplisten så sent som  i 1966 med sin versjon av en russisk folkemelodi «Karelia».

Ikke før Beatles slo igjennom i 1963 og revolusjonerte popverden, startet «nedgangen» for Shadows. Men det er bare få år siden de gjennomført en nesten verdensomspennende «Final Tour», for så å komme igjen senere sammen med Cliff på hans avskjedskonsert sammen med sine skygger. Og aldri har vel Shadows spilt bedre.

–Blir du aldri lei av å spille «Apache», ble Hank Marvin spurt.

– Nei, det kan jo være en i salen som ikke har hørt den før, svarte han ærlig.

For oss som har elsket pionerene vil musikken deres aldri falme.

FULLT HUS

Vi møtte bandet Blue Moon på Kulturfabrikken på Sortland en fredag formiddag, der de serverte en time med lekker instrumentalmusikk til en fullsatt sal. Kun to av låtene hadde ikke Shadows´ signatur.

At hver en stol var besatt viste med all ønskelighet at publikum visste hva de ville få servert. Og det var pensjonistene som rådet grunnen. Her var det få ungdommer å se, kanskje ikke så rart dersom de aldri har hørt om Blue Moon og deres konserter.

– Ikke verst å få applaus allerede når vi tar lydsjekken, kom det fra scenen etter at de aller første tonene av «Spring is nearly here» var servert. Låten passet jo ypperlig på den solrike dagen.

Mange ville teste danseformen og både ballader og raske svinglåter fikk det til å krible i mange bein.

Blue Moon ble startet i 1999 og gutta har ingen planer om å gi seg med det første.

– Spiller dere mye ute på lokalene i området?

– Av og til, der vi får lov til å spille. Men vi tar ingen spillejobber i andre etasje, vi må kunne fraktes rett inn, hevder Frank lattermildt.

UTEN VOKALIST

En gang i uka treffes de fire hjemme hos Royer for å øve.

– Dere har ingen vokale innslag?

– Nei, i noen år hadde vi med Einar Jacobsen fra Bodø. Men det ble for vanskelig å få øvd, så vi satset fullt ut på instrumentalmusikken. Det er fortsatt stor interesse for den. Det rører mitt hjerte når en dame kommer og spør om vi kan spille «Atlantis», en av Shadows´ største slagere. Og vi får utrolig mange tilbakemeldinger, noe som gleder oss veldig. Så lenge vi har det artig blir vi å holde på. For når vi gleder også andre med det vi liker å spille, er vi kjempefornøyde, sier Frank.

STARTET ZOO

Royer Larsen forteller at Zoo ble etablert i 1963-64, og gruppa fikk virkelig gjennomslag med sin musikk. Også her trakterte han bassen med stødig hånd.

– For meg starta det med Cliff og Shadows. Shadows har ligget i bunnen hele tia. Ja – vi koser oss med Blue Moon-prosjektet, fastslår han.

Royer er opptatt av å ta vare på forsterkere og ekkomaskiner. Helt fra den første Vingtor han kjøpte og ikke minst VOX-forsterkerne, som enhver gitarist av et visst format måtte bruke.

At utstyret hele tiden har blitt forbedret høres også gjennom sounden som nå trylles frem på scenen.

At å fremføre shadowslåter krever sin mann, kan bassisten bekrefte.

– Mange trommeslagere har prøvd seg opp gjennom årene, men takket tidlig nei da det ble for komplisert, avslutter Royer.

 

blue-moon-bilde-26-02-2016
dsc_0788
dsc_0810

Redaksjon

Saker merket Redaksjon, er enten saker sakset fra De Danseglade, saker levert av eksterne skribenter, eller saker fra redaksjonen.