De Danseglade


Spellemann

Spellemann 2014 er historie

På forsiden akkurat nå
Fra salen under årets spellemannsutdeling har vi fått en «salens betraktning» av årets arrangement, ført i pennen av ingen ringere enn PK – som selv var nominert, men som ikke trakk det lengste strået – i år heller. Som kjent vant Dænsebændet det gjeve trofeet.

Nok et heidundrende Spellemann-arrangement er historie og de som er mest fornøyd er nok Dænsebændet fra Snertingdal, som nok en gang fikk med seg det ettertraktede trofeet til hylla hjemme. De andre nominerte Anne Nørdsti og PK & DanseFolket er nok også fornøyd med sin nominasjon, med litt mindre fornøyd enn vinnerne. Det betyr noe personlig for de forskjellige artistene å kunne ta prisen med i bagasjen fra Stavanger. Dænsebændet vant med en god plate; den er solid satt sammen og låter profesjonelt.

Jeg ble høflig invitert av De Danseglade til å skrive litt rundt og om Spellemann-arrangementet, hva som skjer og hvilke inntrykk man får når man blir invitert til å delta.

Mange inntrykk

Det er et vell av stadier og inntrykk som møter en. Fra den første telefonen fra plateselskapet om at man er nominert, så gleden og iveren over å være med og frem til de endeløse sekundene av stillhet før presentatøren leser opp hvem som får spellemannprisen. For PK & DanseFolket sin del var dette 4. gang vi var nominert og håpet satt nok lengre inne denne gangen enn tidligere. Trykket og oppmerksomheten fra folk ute i landet føltes sterkere enn før og som alltid, nervene sitter helt oppe i halsen. Jeg for min del bruker en teknikk, hvor jeg sier navnet til den jeg «tror» får prisen og reagerer dermed mer «avslappet» når navnet blir lest opp og om jeg tenkte feil navn på en av de andre, så tok jeg bare feil.

Konkurranse i musikk

Å konkurrere i musikk er en rar greie. Det griper fatt i ens innerste følelser og det gjelder å takle disse.
Likevel gir en Spellemann-opplevelse så mye tilbake at en ikke vil være for uten. Jeg tror det eneste jeg kommer på som eksempel, noe som betyr mye for mange og som så mange følger med på, er som å bli plukket ut til et landslag. En er med på Laget «med stor L«, og når som det i vårt tilfelle ikke var vi som fikk pris, føles det som vi «la en god pasning til», i dette tilfellet, Dænsebændet, som fikk gleden av å sette inn målet.

Når det ikke går ens veg helt ut, er det viktig å evne å ikke glemme hvor en sitter, hvorfor en i det hele tatt er på Spellemann og faktisk både vil og makter å sette seg inn i situasjonen til vinneren – det å heve seg over seg selv og faktisk kunne glede seg sammen med de som får den fysiske prisen.

Med på noe stort

Fra før vi setter oss på flyet i Ålesund og til vi drar fra Stavanger, hviler det en spenning rundt alt vi gjør og snakker om. Det ligger en underfundighet i det meste vi foretar oss. Og alle medlemmene har stille stunder med seg selv i tiden frem til utfallet. Man ankommer hotellet og virkeligheten møter en som en vegg. Her florerer det med kjendiser, stjerner, nye og gamle.

Følelsen av å være med på noe stort øker i styrke. En følelse som jeg selv har kjent på, er at man blir respektert av de man møter som nominert og folkeligheten, i hvert fall blant de mest erfarne og de med et sunt selvbilde, er fremtredende.
Man treffer igjen kjente fra tidligere Spellemann-arrangement, og uansett sjanger går praten lett.

Vi er på stedet der selve utdelingen og festen finner sted. I år, som i fjor, på Konserthuset i Stavanger, får man virkelig følelsen av det store rundt arrangementet. Konserthuset der er et fantastisk bygg, og et crescendo av lyd og inntrykk griper virkelig fatt i en. Her er det! I kveld får vi svaret vi har gått og lurt på i en hel lang måned!! Man blir høflig mottatt og får utdelt sine akkrediteringer. Man orienterer seg og er litt forvirret før en finner ut av hvor de forskjellige tingene skjer.

Først, og bare for de som er nominert, blir man vist opp i 5. etasje. Her råder en lett og ledig stemning. Det venter champagne, og folk mingler, bransjefolk møtes. Noen virker litt mer oppstemt enn andre, men de fleste er blide og imøtekommende. Om en var tankeleser, ville dette virkelig være stedet å finne ut forholdet mellom det som blir sagt og det som blir tenkt. Spenningen ligger under, selv om de fleste er rolige, mens noen sliter litt mer med å se avslappet ut. Man finner seg et samlingspunkt, det kan like godt være bordet ved siden av Kaptein Sabeltann eller Ole Paus.

Så blir det opplyst at nå er det «rød løper». Da skal vi fotograferes. Foran et hvitt, stort skilt med reklame fra organisasjoner og sponsorer går det et felt eller gate mot de hundretalls journalistene som de nominerte vandrer med freidig mot. Plutselig sier noen PK!, og dermed blir også flere interessert. Vi stopper en tre – fire ganger for å avbildes før vår tur er over, og den røde løperen ender.

Når det ikke går ens veg helt ut, er det viktig å evne å ikke glemme hvor en sitter, hvorfor en i det hele tatt er på Spellemann og faktisk både vil og makter å sette seg inn i situasjonen til vinneren – det å heve seg over seg selv og faktisk kunne glede seg sammen med de som får den fysiske prisen.PK

Juryen blir klar for oss

Et annet viktig tidspunkt for musikerne blant de nominerte og som får veldig stor oppmerksomhet, er når vi får utdelt noen små blokker, som ser ut som slike man får i fargebutikkene, festet sammen i høyre hjørne hvor hver pappside opplyser om sjanger og de som har sittet i juryen og bestemt hvem som fikk prisen.

I vår sjanger satt Hanne Mette Gunnarsrud (fra Hanne Mette Band) Frøydis Skinnarland, kjent under artistnavnet Frøya, Lars (fra Plumbo), Morten Bakke, Kjell Kallestad (fra Aristocats) og Henning Sirnes. 6 enkeltpersoner i juryen med stor påvirkning på hvem som får munnharpen et par timer senere.

Navnene på medlemmene, sammenheng og sammensetning blir nøye studert og kommentert av de nominerte mens klokken nærmer seg og vi «får ordre» om å gå til Zetlitz-salen hvor resultatene fra juryen blir gjort kjent på direktesendt TV.

Et omfattende apparat

Her er fortettetheten nesten for påtakelig og det kan være lett å komme bort fra hverandre. NRK overtar styringen, organiserer publikum og artister slik at det tar seg fint ut i TV-ruta. Det er et utrolig omfattende apparat som er i sving for at Spellemann skal ta seg godt ut.

Man vet at store deler av det norske folk ser på. Men jeg må si at det man ikke ser i TV-ruta, gjør nesten like stort inntrykk sett med en «scenearbeiders» øyne, som bildene som flerrer over skjermen hjemme i stua.

Snart vår tur

Så sitter vi der og ser pris på pris deles ut. Flotte artister, både de vi har sett før og nye ukjente som fremfører sine bidrag til programmet. Og stadig vekk skvetter våkner man til, titter i programmet for å vite det man allerede vet. Nå er det snart vår tur. Vi titter nervøst på hverandre og prøver å si logiske ting for å roe oss ned. Sikkert ting som for andre sikkert høres kjempedumt ut.

Så kom øyeblikket vi hadde venta på: og vinneren i kategorien Danseorkester går til… 1-2-3 lange sekunder. Dænsebændet! Stolene ved siden av oss eksploderer i det gutta skjønner at de får en spillemannpris til. Jeg får en kjempeklem av , hatten fyker av hodet til PK og faller ned i fanget til en av fruene til gutta som sitter på raden bak oss, og midt i forvirringa må jeg le også, i det hatten ble høflig plassert tilbake på mitt hode, på skrå. Jeg rettet imidlertid raskt på dette og klappet for gutta som var på vei opp på podiet.

Etterpå var det full fest, og sengen var mer enn god da kveldens og nattens eskapader gikk over i ren desperasjon etter å kunne legge seg å sove. Søndagen kom i vakkert solskinn over oljebyen, bussen til flyplassen var i rute på lik linje med flyet hjem til Ålesund.

Inntrykkene lagres og bearbeides som hver gang etter Spellemann. Et par dager, og alt er tilbake i normalt gjenge. Heldigvis at det er et år til neste gang. Håper jeg.

Redaksjon

Saker merket Redaksjon, er enten saker sakset fra De Danseglade, saker levert av eksterne skribenter, eller saker fra redaksjonen.

Les også